Etter at Cato Zahl Pedersen deltok i Skal Vi Danse sist høst, er han så trygg på dansen at kona endelig får realisert drømmen om å få med mannen på swingkurs – etter 30 år!
Gjennom en årrekke har Cato Zahl Pedersen overrasket og imponert de han har møtt på sin vei. Mange medaljer av høy valør dekker merittlista til den sympatiske Nesoddingen. De siste årene har han også vært ekstra synlig for mange gjennom aktiv deltakelse i reality tv. I fjor vår var det TVNorge og 71 grader nord. Her endte han på en veldig verdig tredjeplass. Sist høst imponerte han også publikum, tv seere og dommere i Skal Vi Danse på TV2.
- Det handler for meg om å bevege seg i grenselandet for hva jeg tror jeg kan klare. Det er i balansen mellom det trygge og det utrygge, at jeg finner potensialet til å utvikle meg og vokse som menneske. Tryggheten er for mange en fiende, og du kan si at perfeksjonistene ofte blir de som taper i forhold til egen utvikling, da de safer for å tilfredsstille egne krav. Man må tørre å feile, forsøke ting man ikke føler seg god til, tørre å dumme seg ut! Jeg oppfordrer andre også til å gjøre ting som er på kanten av hva de mestrer.
14 åring i høyspentmast
Det var en kveld som aktiv fjortenåring, at Catos liv ble forandret for alltid! Han forteller selv om de dramatiske sekundene;
- Vi var en kameratgjeng som bygde hytte i skogen. Det var et så spesielt lys over Oslo, i det fuktige maiværet! For å få bedre utsikt over tretoppene, klatret jeg opp i en høyspentmast like ved. Jeg visste at ledningene var farlige. Høyt nok lener jeg meg til siden, og kommer for nær. Overslag av 17.000 volt smeller som lyn gjennom kroppen! Jeg faller ned nær 10 meter. Jeg husker ingen ting, men kameratene så det.
- Men heldigvis var det mykt i lyngen under, og jeg brakk ingen ting! Verre var det med armene. Strømmen hadde gått inn gjennom den venstre armen og via skuldrene over i den høyre. Dette lagde store brannskader, så kraftige at det gikk koldbrann i sårene. Det resulterte i at jeg måtte amputere helt venstrearmen, og mesteparten av den høyre!
Ville ikke vært foruten
- I dag ser jeg på ulykken mer som en gave, mer enn noe som ble frarøvet meg. Det har gitt meg et fokus og et perspektiv. At jeg har mestret de tingene jeg har vært igjennom, har gitt meg en tro på at ingen ting er umulig bare man vil. Denne troen har endret perspektivet på livet mitt, og det er synd at mange må oppleve skikkelig å gå på trynet for at man finner denne kraften i seg selv!
Og om du spør meg – jeg ville ikke vært opplevelsen foruten!
Ikke redd hva folk synes
- Som ungdom var det selvsagt tøft med et slikt handicap, og man hadde mange runder med seg selv. Det er viktig å ha et riktig fokus, og ikke for mye selvmedlidenhet. De du har rundt deg er avgjørende! En stor feil mange gjør er at de synes synd på deg som ”annerledes”. Dette kan bidra til å skape en avstand!
Man er allerede som barn innlært til dette mener jeg. På en busstur en gang satt det ei jente på vel tre år ved siden av meg. Hun så på meg og sa ”Stakkars deg som ikke har armer”, hvorpå moren ble brydd og forsøkte å avlede barnet! Jeg pratet med barnet, blant annet om at det var ikke synd på meg. Jeg hadde overlevd en ulykke og klarte meg ganske bra. Moren ble glad, og takket for praten.
Jeg ser vel på meg selv som en slags selvutnevnt ambassadør for handicappede, og det gjør meg ikke noe at folk henvender seg til meg eller spør. Som handicappet har man et integreringsbehov, og det er viktig å være åpen og utadvendt! Samfunnet trenger en bedre integrering av grupper som er utenfor, dette gjelder handicappede så vel som innvandrere. Integrering er en form for naturliggjøring med et medmenneskelig syn, hvor undring og forventninger og krav er ingrediensene.
Maste i 30 år!
Sist høst kunne vi se den aktive Nesoddingen i Skal Vi Danse. Og selv med handicapet sitt, imponerte han mange med sine dansesteg.
- Skal Vi Danse var forferdelig morsom – begge deler! Det er utrolig mye innsats som ligger bak de nitti sekundene du er ute på gulvet. Da har du hatt en intens uke bak deg med trening, hvor det blir et utrolig fokus på detaljer. Du skal tross alt levere noe overfor kanskje en million seere. Samtidig var alt sammen nytt og spennende, og det pirret!
Jeg vil berømme min partner Marianne Sandaker for hennes væremåte og utrolig pedagogiske tålmodighet. Hun gjorde at jeg følte meg vel og var inspirert.
Kona Märtha blander seg inn i samtalen;
- Og endelig har han også sagt ja til å bli med meg på swingkurs. Etter tredve års masing!
Det skulle nok Skal Vi danse til, for at han fikk trua på danseferdighetene sine, for dansing har det ikke blitt mye av!
- Og det er synd, siden jeg elsker å danse, fortsetter hun. Som ung gikk jeg på dansekurs i Harstad, og lærte swing av Johan Fasting. Det var skikkelig artig, og jeg trivdes veldig bra på dansegulvet. Jeg vil ikke si at jeg var ei dansedronning, men jeg var ganske god, og det manglet aldri på de som ville engasjere meg, forteller Märtha!
Sammen i 32 år
Märtha Berteussen og Cato har vært gift i tredve år i slutten av oktober. De møtte hverandre på Idrettshøyskolen, hvor hun var student og han trente til Paralympics! Siden har de holdt sammen.
- Hun er av det litt harde slaget, som ikke aksepterer at man gir seg så lett sier Cato. Og jeg trengte virkelig ei sterk dame, slik at jeg kunne komme meg litt bort fra den pasienten jeg følte meg overfor min mor. Overfor Märtha har det aldri vært noen “kjære mor”, og de bratteste bakkene har jeg selv måtte tatt – både bokstavelig og i overført betydning! Og man trenger innimellom et spark bak – og der er nordlendingene uovertrufne ler Cato!
Ingen relaterte poster.
Legg igjen en kommentar