Dans.no


Magedans (11)

Ørkenprinsesser i allværsjakker

På forsiden akkurat nå

Hvorfor danser norske kvinner magedans?
En duft av røkelse snor seg kring søylene på den ærverdige Festiviteten kino på Hamar, orientalsk musikk fyller kinosalen og scenen er pyntet med fargerike slør. På en bedding av tepper og puter hviler en herre kledd i galabyia, – kultursjefen i Stange kommune, for kvelden i rollen som sjeik. Blikket hans er rettet mot danserne på scenen. Tablået viser at hoftebølgen har nådd Hedmarken, også Hamarkvinner danser magedans.
Hamars motto;-”samma å je er hen i væla, bære je ser Mjøsa”, vekker ikke assosiasjoner til 1001 natt eller utforskning av saidirytmer. Som mangeårig pakker av Al Farahmagasiner vet jeg dog at magedansforeningen har medlemmer i de mest rotnorske bygder, på de ytterste nakne øer og i de innerste bykjerner. Orientalsk musikk og dans har med andre ord appell til norske kvinner. Hva får norske kvinner, beryktet for å traske rundt Milano og Paris i fornuftige Eccosandaler, til å oppsøke en danseform som ofte forbindes med noe urkvinnelig, eksotisk og glamorøst?
Magedans (7)På Al Farah orientalske danseforenings (ODF) hjemmeside kan en lese at norske kvinner danser magedans blant annet for å få en anledning til å utrykke sin kvinnelighet, for å komme i form, delta i kvinnefellesskapet som oppstår rundt dansen og for å få kjennskap til orientalske kulturutrykk. I Sara Holan Fossans masteroppgave i kulturhistorie ved UiO 2006 konkluderer hun med at magedans kan bidra til frigjøring fra vestlige kroppsidealer og gi en sterkere kroppskontakt. Magedans er, i følge Holan Fossan, for norske kvinner et redskap for å utforske kvinnelighet. At bevegelsene er sirkulære, ikke stive, forbindes med noe mykt og kvinnelig. Kvinneligheten kan også utrykkes gjennom en form for maskerade, hvor man gjennom rekvisitter som forbindes med orientalske, påkledning og bevegelser, fremstiller en kvinnelig sterotypi (Holan, 2006). Magedansens utrykk er dog, som ”kvinneligheten”, mangfoldig, en kan flørte og kokettere, men en kan også utrykke styrke og kraft.
Jeg spør en av danserne; Anna Bye, fra forestillingen på Festiviteten om hva som fikk henne til å begynne med orientalsk dans. Hun forteller at hun alltid har vært interessert i arabisk musikk spesielt og dans generelt. ”Jeg forbant magedans med noe elegant, -og med bevegelser jeg ikke kunne!” En kveld for om lag ti år siden så hun magedansinstruktøren Sunniva Sigfreds danse på en Arabisk aften på biblioteket på Stange og meldte seg sporenstreks på et kurs.

«Magedans er en fantastisk måte å bevege seg på, sier Anna, «dansen er livsbejande, inviterer til frihet, femininitet og danseglede.
På spørsmål om hva dansen betyr for henne, nevner hun en grunnholdning i undervisningen hos Sunniva som hun etter hvert har tatt med seg inn i hverdagen:
”Hos Sunniva oppfordres vi til «å være i øyeblikket» og å akseptere ”det som er”, sier Anna. De lærer ikke koreografier, men improviserer over grunnbevegelser.
-”En tenker at «dette er det jeg presterer nå, neste uke kan det være noe annet, det er ikke noe som skulle vært annerledes”. Dette skaper en akspeterende holdning til seg selv”, sier Anna. ”-Det er også med på å skape et aksepterende miljø.”
Selv synes jeg all improvisasjonen høres en smule skummel ut, men jeg våger allikevel å kaste meg inn i en time hos Sunniva Sigferds på Disenhøy på Hamar. Sunnivas sjelefulle Disenhøy er plassert på en høyde dekket av villblomster og strunke trær. Kvinner i alle aldere inntar skravlende den slørdekorerte salen med et speil langs langveggen. ”Nå begynner vi med å stemme vårt instrument”, sier Sunniva, noe jeg er usikker på hva betyr, men jeg stretcher etter beste evne mens jeg kaster skråblikk på de andre damene. Noen stretcher, andre sitter stille med lukkede øyne. Etter hvert improviserer vi over ulike myke bevegelser.
Etter tre kvarter følger jeg med gruppen ut i en pause. Damene gir utrykk for at det er godt å komme til Disenhøy for å danse. –”Du blir kvitt dritten på jobben!”, sier en. –”En finner urkvinnen!” repliserer en annen. ”Her er det en egen atmosfære”, utdyper den tredje, ”her trenger du ikke være verdensmenster.” Flere beskriver dansen som et fristed. ”Her snakker vi om andre ting enn det vi i gjør ellers. Det er deilig å være her.”
Flere gir utrykk for at dansen har blitt noe de tar med inn i hverdagen, både som en holdning til livet og gjennom et bevegelsesmønster. En av elevene forteller at hun har jobbet som sykepleier i 21 år. ”Hvordan holder du ut?” kan andre spørre, ”-Dansen”, er svaret. En annen av kvinne forteller at hun hadde hatt ryggplager siden hun var 17, etter at hun begynte å danse har hun ikke lenger hatt smerter i ryggen. Sunniva beskriver dansen som en ”fordypning” og en ”frigjøring”, ut fra et grunnlag som bygges opp innenfra kan en bevege seg fritt. ”Vi har en uendelighet av tid, vi trenger ikke skynde oss mot et mål, man slipper til pusten, åpner opp og det skjer prosesser.”

Magedans (3)-”Er orientalske bevegelser spesielt godt egnet til dette?” spør jeg. Flere av kvinnen nikker. Sunnvia ønsker ikke umiddelbart å definere dansen som orientalsk, underviser ikke nødvendigvis i ulike magedans-stilarter, men understreker at de på begynnerkurset lærer ulike grunnbevegelser. Pausen er over og det er tid for trommer, energi og hoftemarkører. Svetten driver av meg og da jeg en time senere går hjem kjenner jeg meg myk som en fole og svett som en skogsarbeider.
Magedans, som annen dans, kan danses på mange nivåer, som en form for mosjon som gir glede og mestringsopplevelser, og på et profesjonelt nivå hvor dansens kunstneriske kvaliteter kommer til utrykk. Siden stadig flere norske kvinner danser magedans, kommer det følgelig nye dansere til som gjør seg bemerket.
Maikki Fonneløp, styreleder i Al Farah ODF, er en av de nyere danserne som spotlighten faller på. Jeg spurte henne hva som fikk henne til å begynne å danse magedans. ”Det var en tilfeldighet”, svarer Maikki, ”Det var da jeg dro til Egypt første gang at jeg ble ordentlig presentert for magedans av min kommende ektemann. Jeg ble så fascinert av dansen og kostymene at jeg hjemme i Norge søkte opp magedanskurs på nettet. Jeg googlet meg frem til Helene Skaugen, sjekket med kollegaen min som absolutt kunne anbefale henne og meldte meg på et sommerkurs. Dermed var jeg solgt.
Jeg pleide å være mye på Habibi på den tiden Michelle danset og så vel på dansen som et spennende underholdningsinnslag med røtter fra 1001 natt. Før jeg startet å danse hadde jeg ingen anelse om hvor teknisk og vanskelig det faktisk er, og hvor mye knallhard trening som ligger bak. Det ser jo så lett ut!”
-”Hva gir det deg å danse? ”spør jeg. ”Jeg engasjerer meg alltid 100% i det jeg gjør, og for meg er det ikke nok å bare kunne danse. Magedansen har for meg åpnet døren for hele den orientalske kulturen, med språk og historie som et naturlig bakteppe. Det blir en nødvendighet å studere dansere, musikk og uttrykk for å skjønne essensen. Jeg har forståelse for at ikke alle er interessert i det, men for meg er dette altså ikke lenger bare en treningsform. Det skal likevel sies at jeg aldri har vært borti en aktivitet som stiller så store krav til meg om full fysisk og mental deltagelse. Når jeg danser tenker jeg aldri på hva jeg skal etterpå, og alle problemer jeg måtte ha blir ikke-eksisterende. Et harmonisk samspill mellom kropp og musikk gjør meg rett og slett umåtelig glad! I tillegg har jeg opplevd å bli så rørt av Oum Kalsoum at jeg har strigrått mens jeg har danset.”
Jeg spør Maikki om hvilke magedansplaner hun har for fremtiden.
”Jo mer jeg lærer jo mer forstår jeg at jeg trenger å lære, sier Maikki, ”for meg blir det viktig å oppsøke dansere og instruktører som kan motivere meg til videre selvutvikling. Yousry Sharif er en av dem som har gitt meg masse inspirasjon og vist meg hvordan jeg kan høre og bruke musikk på en ny og kreativ måte. Jeg har fått en del forespørsler om å holde kurs selv og vurderer å starte opp, men på grunn av altfor stor konkurranse i Oslo er det uaktuelt for meg å satse her. Det er mange dyktige instruktører som er aktive, i tillegg til at markedet er litt mettet. Jeg vil fortsette å fokusere på å koreografere, opptre og arrangere – der føler jeg at mine styrker ligger. Hva som skjer i fremtiden tar jeg når det kommer. Jeg har det ikke travelt”.
Hvordan opplever du det å opptre? undrer jeg.
-”For meg er det en fantastisk følelse å kunne vise meg frem for et publikum som forstår og verdsetter dansen. Av den grunn er jeg ikke spesielt glad i å opptre på restaurant, i tillegg til at jeg ikke får full oppmerksomhet og ikke har kontroll på omgivelsene. Jeg trives best på scenen, også fordi det stilles krav om koreografi, uttrykk og visuell helhet. Da jeg startet å opptre var jeg fryktelig nervøs, men det har jeg vokst fra meg nå. Jeg har skjønt at det dreier seg om selvtillit og forberedelser, noe jeg heldigvis er flink til å mestre. Har du en plan på hva du skal gjøre er det jo bare å slappe av og ha det morsomt. Men det kommer ikke over natta, man må opptre mye for å bli ordentlig trygg.”

Mange av oss som har danset en stund har etter hvert opptrådt i ulike sammenhenger, i vennelag, på jobbens julebord, på elevaftener og forestillinger. Hele settingen rundt det å danse på for eksempel en elevkveld er stemningsfull; backstageskravling med de andre danserne, å ta av seg ullgensere og fornuftige sko for å ikle seg glitrende kostymer og løse øyenvipper. Det er en liten hverdagsflukt og lek med identitet. Det er typisk norsk å være beskjeden, det føles befriende å lese Svetlana Rees utsagn i Al Farah-magasinet 57: ”Det er vel også slik at vi, enten vi innrømmer det eller ikke, har en drøm om å være ”nattens dronning” når de orientalske rytmene slår i mot oss”.

På julebord eller i et vennelag kan en få et øyeblikk i spotlighten, være ”nattens dronning”, illudere den eksotiske danserinnen. Hvis jeg er ærlig mot meg selv, har det ikke vært litt stas å snakke om magedans i lunsjpausen Magedans (2)på jobben? Er magedans noe jeg kan briske meg litt med for å gjøre meg interessant? Pinlig. For å fortsette i Knausgårdsk selvransakelsesånd kan jeg stille meg selv det spørsmålet jeg er for sjenert til å stille andre; ønsker jeg gjennom dansen å gjøre inntrykk på menn?

”Gjøre seg til slik for menn!” fikk min venninnes mamma på 69 høre av sin mor på 100 da hun fortalte at hun hadde begynt på magedanskurs. Det er ikke til å komme bort fra at mange betrakter magedans som noe sensuelt, mytene om magedans forsterkes av rekvisttdansere i James Bond og Sex og Singelliv 2, lettkledte damer som vrikker og åler seg i minimale to-delte kostymer. Har det hendt at jeg har ønsket å utnytte dansens forførende potensiale? En gang. En gang har jeg ønsket å gjøre inntrykk på en ekskjæreste som jeg visste at ville befinne seg i publikum. Jeg ønsket at han skulle ”se meg”, bli litt imponert, kanskje til og med litt nostalgisk? Jeg hadde sett for meg at blikkene våre skulle møtes og at et eller annet magisk skulle skje. Skuffelsen ble derfor stor da han fiklet med telefonen sin og gransket mønsteret i duken gjennom hele dansen.
Sjekkepotensialet er relativt lite ved magedans, miljøet kryr ikke av menn og i følge danserinne-etiketten skal en ikke henge i baren med tilskuerne. Ønsker en å danse for å komme i kontakt med menn, vil jeg tro at pardans, som for eksempel salsa, er et langt bedre alternativ. For meg er det en fordel at magedans fortrinnsvis er en solodans. Enhver som har sett meg slenge onkler hit og dit i en slags spatisk jitterbug ”på lokalet” i Trøndelag kan bevitne dette. Gleden over å slippe dansepartner ble ikke mindre sa jeg hørte en kollegas beretning fra Cuba hvor hun hadde hatt en tannløs, brunstig spirrevipp klistret til låret gjennom to smektende låter.
Hvis vi ønsker å gjøre inntrykk på noen med vår dans, er det kanskje helst andre magedansentusiaster som vet å verdsette eventuell autensitiet, teknikk og innlevelse. Det å opptre handler dog om noe langt mer enn eksibisjonisme. For noen år tilbake var jeg på besøk hos venner i Newcastle og endte opp med å danse saidi med et kosteskaft på Pasha restaurant. Begeistret fortalte jeg om episoden til noen kollegaer hvorpå den ene sa; ”Jaså, så fikk du vist deg frem litt den kvelden og da”. Replikken gjorde meg nedslått, å danse for andre handler om noe langt mer enn ”å vise seg frem”.

Å opptre er å formidle. Å opptre er å skape noe. Å vite at du skal opptre med noe gir et mål å arbeide mot, noe som gir motivasjon til å terpe på sirkler og kameler. Å lage koreografier er å gå inn i musikken, dens detaljer og rytmer, dens følelser og ulike genrer. Å lage en koreografi er, og bør være, en kunnskapsbasert skaperprosess.
Å være i magedansmiljløet gir også tilgang på kulturopplevelser. Som publikum kan en berøres, inpireres og forarges. Jeg husker en kveld som publikum på Oriental Dance Festival i Oslo 2008 hvor jeg i mitt indre ble slitt mellom motstridene følelser. Semassem entret scenen og danset til Oum Kalsoums ”Sert el Hobb”. Jeg ble så dypt beveget at tårene strømmet nedover kinnene mine. Jeg husker faktisk best Semassems ansikt, inderligheten i blikket hennes. Musikken og danseren gikk opp i en høyere enhet som talte rett til hjertet mitt. På et eller annet nivå føltes det helende.

Magedans fremheves ofte for sitt helbredende potensiale. Formen bedres, muskler styrkes og smidigheten økes. Gjennom sine myke bevegelser og jordnærhet, regnes den også som en skånsom treningsform for gravide og folk med kroniske sykdommer.
Dans generelt kan brukes terapeutisk. I boken ”Fibromyalgi, årsaker og behandling.” hevdes det at dans øker selvfølelse, bremser stress-symptomer og demper smerter. Interessant nok viste en undersøkelse av Bojner Horowitz at 17/20 pasienter valgte rytmisk verdensmusikk til å akkompagnere danseterapien sin. Ved bruk av musikk og dans kan en få tak i følelser en kanskje ikke bevisst har tilgang på.

Magedans beskrives ofte som å tidlig ha hatt en hensikt om å forberede kvinne på fødsel. ”Aleksander kom til verden etter tre kameler” kan en lese i Adryanna Shamsas artikkel i Al Farah-magasinet 55 om magedansens fødselsforberedende potensiale. Jeg danset selv gjennom hele svangerskapet og så for meg at jeg skulle føde på urkvinnevis, shimme den lille tassen ut akkompagnert av jordmødrenes begeistrede klapp. Etter nærmere to døgn med rier pep jeg etter epidural. I stedet for å duve ut på en bølge av kameler, ble sønnen min halt ut med vakumm av en svensk turnuslege mens en branne av en mannlig lege hev seg gjentatte ganger på magen min. Moren min gispet nær besvimelse ved mitt høyre øre. Omtåket hørte jeg den svenske legen spørre min mor; ”Er hun idrettsjente? Hun har så sterke muskler i mellomgulvet.” Angivelig holdt musklene desperat igjen i stedet for å slippe opp, med riesvekkelelse som resultat.

På tross av daglig magedans åpenbarte urkvinnen seg altså dessverre ikke under min fødsel. Jeg kan heller ikke påstå at jeg har skuet inn i andre dimensjoner under en svett treningsøkt på Navlen dansestudio. Dans har Magedans (1)gjennom hele menneskets historie blitt brukt som et middel til å nå andre bevissthetstilstander og i religiøse seremonier. I Marokko danses Guedra som et velsignelsesritual, Zar-dans brukes i Egypt, Sudan og Somalia som en form for følelsesmessig renselse. Virvlende dervisher når ekstase gjennom å snurre rundt, en hånd holdes mot himmelen samtidig som gode energier kanaliseres til publikum gjennom den andre åpne hånden. I den vestlige verden har orientalsk dans inspirert til Gudinnedans og mange kan ha spirituelle opplevelser gjennom dansen. Ingen av dem jeg har snakket med har nevnt dette spesielt, men dette er kanskje ikke opplevelser en forteller om uten å kunne forutse publikums reaksjon. Hanne Kildal Strøm har publisert et skriv på internett med tittelen ”Magedansens åndelige aspekt ”. I dette skriver hun at ”bevegelsene i magedans åpner opp og stimulerer alle chakraene. ”og at ”magedans kan hjelpe deg i din personlige og spirituelle utvikling”. Det er kanskje slike aspekter Sunniva Sigfreds også er inne på når hun snakker om at dansen åpner for indre prosesser. Sikkert er det i alle fall at magedans gir energi.

Norske kvinner danser altså av flere grunner; for å komme i bedre form, som ledd i selvutvikling, for å ta del i et sosialt fellesskap, for å utrykke sin kvinnelighet og for å bli kjent med en annen kultur. I hvilken grad vi blir kjent med Midt Østens kultur gjennom å være del av et magedansmiljø er et stort tema som vil drøftes i en egen artikkel.
I Norge er noen er innom magedans i en periode, for å prøve ut en form for mosjon eller som ledd i teambuilding for kvinner, for andre blir den orientalske dansen en del av livet. Personlig kunne jeg sikkert ha hatt et fint liv uten magedans, men det hadde vært et fattigere liv. Den orientalske dansen og musikken setter seg ikke bare i hoftene, men i sjelen.

Artikkelen har tidligere stått på trykk i Al Raqassa, som utgis av www.magedans.no.

Artikkelforfatter er Anita Kjeverud

———————

Kilder:
Al Farah magasinet 55
Al Farah magasinet 57
Sara Holan Fossan (2006) Alternative kvinneligheter-om kvinners bruk av magedans i Norge, masteroppgave i kulturhistorie, IKOS UiO.
Ulla Maria Anderberg & Eva Bojner Horwitz (2008) : Fibromyalgi; Årsaker og behandling, Cappelen Damm AS
www.shira.net
Hanne Aisha Kildal Strøm” ”magedansens åndelige aspekt”, www.kvinnefestival.no

Redaksjon

Saker merket Redaksjon, er enten saker sakset fra De Danseglade, saker levert av eksterne skribenter, eller saker fra redaksjonen.

Les også