Dans.no


Anna og Philip 2 nytt

Ungt dansepar som vet hva de vil

På forsiden akkurat nå

Det unge danseparet Anna Caroline Fladby (14) og Philip Holmboe (14), måtte gi opp drømmen om VM i Russland. Det satte Putin og hans soldater en stopper for ved intervenereingen av Krim.

Det har de siste årene gått veien for de to. Allerede i fjor ble de plukket ut til VM i tidans i Riga. Da var de 13 år og blant de yngste i konkurransen.
Det var en seier i seg sjøl å bli plukket ut, syntes Philip og Anna, som hadde et håp om kanskje å kunne slå ett par. De fikk fire bak seg på lista. Og nå er målet å kunne bite enda bedre fra seg. De to danser både i sin egen aldersklasse og i klassen over, for å få skikkelig matching. De er norgesmestre i både standard og latin og er rangert som nummer én i latin også i årsklassen over. Internasjonalt har de også en rekke gode plasseringer. fjor gikk de av med seieren i German Open i Mannheim og de tar stadige sjumilssteg i utvikling.
Anna og Philip (3)– I starten handlet mye om å bli kjent og finne de felles målene. Nå har roen senket seg. De er blitt et dansepar som vet hvor de vil, og de vet hvordan de får det beste ut av hverandre. Men det er klart det er en spesiell idrett. Anna og Philip skal prestere og få ut det ypperste de kan få til samtidig, og de deler alt. De er glade, slitne, skuffet og sårbare sammen. Men det gjør dem nok ekstra modne, mener Mette.

TV-vante
I tillegg til alle konkurransene har Anna og Philip danset oppvisning under «Skal vi danse», opptrådt i andre tv-program, de blir ofte spurt om å opptre på diverse show og offentlige og private arrangement, de har danset på Theaterkafeen og sågar vært hovedpersoner i en dokumentar på NRK. Begge er da også aktuelle for Drømmestipendet i hver sin kommune.
– Det er gøy når vi danser og får så mye glede og energi tilbake fra publikum, sier Philip, mens Anna fortsatt husker hva slags kick det var å få se verdens beste dansere i amatør- og proffklassen danse finale i Royal Albert Hall høsten 2011.
– Tenk om vi kunne danse der en dag!
Trener i England
Anna følger seg heldig som har opplevd mye med dansen allerede. Men både hun og Philip har også mange drømmer om fortsettelsen. I Blackpool håper de to på en semifinaleplass, og kanskje kan de ta stedet helt opp på toppen av pallen neste år? Men for å komme dit, kreves det hardt arbeid. Og ikke minst støtte fra dem hjemmefra. For det hagler ikke med idrettspenger over et ivrig dansepar fra Østlandet.
– Nei, det er vi familiene som betaler for alt fra klær og reiser til privattimer i utlandet. Men samtidig er det et valg vi gjør. Vi har hatt tre gutter på ishockey, og det er ikke billig det heller, smiler Mette.
De to familiene er blitt nære venner og tilbringer også store deler av uka sammen. Nå er de akkurat kommet hjem fra en treningshelg i England, mens konkurranseturene som oftest går til Sverige, Danmark, Finland, Latvia og England. Noen tur til Russland ble det ikke i denne omgang. Men mulighetene for en dag å kunne stå på pallen og høre «Ja, vi elsker» bli spilt for seg, ja de er fortsatt store for Anna og Philip.

Boikott og demonstrasjoner
Det er ikke første gang storpolitikken griper inn i idrettsarrangement. Allerede under Sommer-OL i London i 1908 protesterte irske utøvere mot at Storbritannia ikke ville gi Irland uavhengighet, og nektet å stille under britisk flagg. Det ble tidenes første OL-boikott/demonstrasjon. Og det skulle komme flere.
En italiensk OL-vinner viste en fascistisk hilsen under premieutdelingen under Sommer-OL i Los Angeles i 1932. Men det OL-et som huskes som ett av de mest kontroversielle, er nok likevel Sommer-OL i Berlin i 1936, der Adolf Hitler brukte lekene som en arena for sin propaganda for Tysklands og den nazistiske ideologi.
I nyere tid er det også blitt flere politiske demonstrasjoner. I 1964 ble Sør-Afrika utestengt fra Sommer-OL i Tokyo som en del av den internasjonale fordømmingen av apartheid, mens amerikanerne Tommie Smith og John Carlos, gull- og bronsemedaljører på 200 meter, viste black power-hilsen under flaggheisingen da de skulle motta sitt gull og bronse på 200 meter. De to ble utvist og sendt hjem fra lekene, men i ettertid er markeringen blitt sett på som en sentral del av den amerikanske borgerrettsbevegelsen.
Under Sommer-OL 1972 i München ble 11 israelske utøvere kidnappet og senere drept av palestinske terrorister, og i 1980 ble Moskva rammet av tidenes største OL-boikott, da USA og 61 andre land uteble i protest mot Sovjetunionens invasjon av Afghanistan. Norge støttet denne boikotten.
Sommer-OL 2008 i Beijing ble av Norge og en rekke andre land brukt til å legge press på kinesiske myndigheter i forhold til landets brudd på menneskerettighetene. Senere samme år ble fotballkamper mellom danske og egyptiske ungdomslandslag i fotball avlyst etter at danske aviser igjen trykket kontroversielle Muhammed-karikaturer.
MarthaEtter at de voldsomme urolighetene blusset opp på Krim-halvøya, ble det blant annet diskusjon om utøverne i Paralympics i Sotsji skulle reise eller ikke. Norge stilte med sin tropp, men flere kongelige gjester som var klare for å heie, trakk seg etter råd fra myndighetene, fordi man både var redd for at de kunne bli et mål for terrorister og for kidnappingsfare. Under OL i Sotsji var også sikkerheten et tema. Både britiske prins Andrew, kronprinsesse Victoria og vår egen Märtha valgte å droppe planene om å dra til Paralympics.

Les hele artikkelen i De Danseglades aprilutgave.

Brynhild Marit Berger Møllersen

Les også